Men hoeydepunktet kom litt senere paa dagen, der vi paa American Colony Hotel moette selveste Mordechai Vanunu. Vi drakk arabisk kaffe og snakket baade om hans eget liv, hans tanker rundt okkupasjonen av Palestina og oensket om fred.

Men ikke nok med at vi har truffet Vanunu, siste dagen i Ramallah hadde vi nok et selebert moete. Vi fikk nemlig intervjue Khalida Jarrar, folkevalgt for PFLP og en av de faa i partiet som kan vaere aapent medlem.

For aa si det paa godt norsk, vi er starstruck!

Naa setter vi snart kursen for Ben Gurion flyplass, om bare 24 smaa timer med reising er vi hjemme. Vi gler oss!

Fra  palestinere er 12 aar, kan de arresteres, og fra de er 14 anses de av israelerne som voksne, og kan bla avhoeres uten foreldre tilstede. Oftest blir barn arrestert for steinkasting i demonstrasjoner. For en 14 aaring som blir
tatt for steinkasting kan straffen bli paa mellom 2 og 3 mnd. I
tillegg tillates det 180 dager med avhoer, som ofte inneholder
kreative torturmetoder. Ogsaa barn kan tortureres.

Det er egne fengsler for de politiske fangene. Disse fengslene
fungerer ogsaa som politisk skolerende. Fanger som er tilknytta Hamas og
Islamic Jihad sitter i samme fengsel, mens Fatah og PFLP sitter
sammen. Dette foerer til at mange kommer ut av fengslene mer politisk
beviste enn da de ble fengsla. Enten om det er i ei progressiv retning
eller ikke.

Man faar mye oppmerksomhet som utlending i Palestina. For det meste er det positiv oppmerksomhet, men naar vi sier at vi kommer fra Oslo rynker mange paa nesa. Ikke fordi de har noe imot Oslo som by, men fordi de fleste forbinder det med Oslo-avtalen. Oslo-avtalen representerer for mange en radikal forverring av forholdene for palestinere, blant annet fordi man ikke lenger hadde en klar fiende. Der man tidligere kunne staa sammen mot Israel, maatte man etter Oslo ogsaa kjempe mot en indre fiende som har som oppgave aa administrere okkupasjonen.

Det var etter Oslo at man begynte aa ha egne parlamentariske valg for palestinerne. Det foerste valget var i 1996, hvor Fatah var eneste deltakende parti. Senere har ogsaa blant annet Hamas, PFLP og Islamsk Jihad stilt til valg, og i 2005 fikk Hamas overraskende flertall.

Saa og si alle vi har moett her ser paa PA (palestinske sjoelstyremyndighetene) som kollaboratoerer med den israelske regjeringa. Og flere paapeker det at en hver regjering under okkupasjon maa foeye seg for okkupantens oensker og behov. Dermed blir PA bare et demokratisk skalkeskjul, slik at verdenssamfunnet kan late som om palestinerne har mulighet til aa ta ene valg.

For faa dager siden ble den nye israelske regjeringa klar. Og det er dermed ogsaa klart hvem som i tiden fremover egentlig styrer Palestina.

Nablus har tre flyktningleirer inne i selve byen, vi besoekte en av disse.

Restene av et hus som israelerne har revet

Det som er spesielt med dette er at det ikke er en tradisjonell flyktningleir slik vi ser det for oss med telt og provisoriske boliger. Men snarere tvert imot, saa er det blitt en permanent “bydel” der de er stuet inn i trange hus, med ett minimum av plass mellom bygningene. Mange i Nablus har mistet slektninger som har blitt drept av israelerne eller sitter i fengsel. Vi moette en familie der to av soennene i familien var martyrer (drept av Israel). Soennene etterlot seg tilsammen ti barn.

Nablus er en vakker by som er glad i soetsaker (Kanafeh) og kjent for sin saape. Byen har en stor og godt bevart gamleby som israelerne jevnlig angriper. I 2002 rev de f.eks. et hus med en hel familie i, uten aa gi noen forvarsel.

Minnetavle over en familie drept av israelerne naar de rev huset de bodde i

Paa veien tilbake til Ramallah ble servicen (minibussen) stanset i checkpointen og alle maatte ut. Mens de ransaket bilen med en bombehund sto passasjerene utenfor. Det var en overraskende ubehagelig opplevelse, og verre ble det naar en israelsk soldat begynte aa spoerre oss ut om hvorfor vi var her, hvem vi hadde besoekt, om vi kjente noen, hvorfor vi egentlig var her, hvorfor vi ikke var i de israelske omraadene osv.

Vi ble vist rundt i gamlebyen av (minst) tre fantastiske guider, og fikk blant annet se Ibrahim moskeen selv om den til vanlig er stengt for turister paa loerdagene.

Paakledd passende kutter fikk vi gaa inn i moskeen. Legg merke til de salige ansiktsuttrykkene, hos enkelte.

Det var i denne moskeen den religioese fanatikeren  Baruch Goldstein drepte 29 muslimer i 1994. Og det absurde er at etter massakren, ble moskeen delt mellom joeder og muslimer. Og enda mer absurd blir det naar man tenker paa at israelske soldater overvaaker alt som skjer inne i den muslimske delen med 7 overvaakningskameraer.

Naa er vi tilbake i Ramallah, etter en taxitur der vi ble spurt om vi oenska aa gifte oss, hvorpaa vi i kor, lettere fnisende, proklamerte at vi allerede var gift, og priste oss lykkelige over at Magni har ring paa fingern, saann at det ikke skulle herske noen tvil.

Neste stopp; Nablus.

I gaar dro vi sammen med Mohammad fra Stop The Wall for aa vaere med paa fredagsdemonstrasjonen i landsbyen hans Jayuus som ligger i Qalqilya-distriktet ganske langt nord paa Vestbredden, veldig naert Tel Aviv.
Stop the Wall jobber (som noen av dere kanskje forstaar) mot bygginga av den israelske apartheidmuren. Hver fredag etter boennen arrangerer de derfor demonstrasjon i flere ulike landsbyer paa grensen.

Denne fredagen hadde israelerne truet med portforbud i fem dager hvis demonstrasjonen ble gjennomfoert. Det foerte til at ordfoereren i Jayuus “avlyste” demonstrasjonen paa vegne av landsbyen. Demonstrasjonen ble likevel noe av, og paa den 1 time lange turen dit fikk vi se hvordan okkupasjonen og de joediske bosettingene griper inn i omraadet.

Vi ble veldig overrasket over omfanget av bosettingen

e. Vi kjoerte blant annet forbi Ari’el som er den stoerste bosettinga paa okkupert omraade, som israelerne naa anser som en reell by, ikke lenger bosetting. Flere av bosettingene slipper kloakken sin direkte og urenset ut i elver som tidligere har vaert primaerkilde for vanning av olivenlunder i omraadet. Dette har foert til at over  10 000 oliventraer har doedd.

Turen til landsbyen tok lengre tid enn den skulle, fordi israelerne har en strategi der de fysisk stenger veiene ut og inn av landsbyene med jord og stein. Dette for aa hindre kommunikasjon mellom de palestinske landsbyene, og for aa vaere jaevlige.

Vel framme i Jayuus gikk vi opp til demonstrasjonen som hadde samla rundt 70 folk, hovedsakelig unge menn. Demonstrasjonen fant sted ca 30 meter fra muren, og starta med slagord og sang. Men ganske raskt begynte deler av demonstrasjonen aa kaste stein med kasteslynge og med en imponerende kasteteknikk. Etter rundt ti minutter med steinkasting begynte demostrantene aa trekke seg tilbake. Lettere stressa foelgte vi med, foer vi la merke til to israelske soldater med hevede gevaer som kom snikende mot oss. Folk begynte aa loepe og soldatene loesna skudd.

Landsbyen er delt i to av en dal. Trygt over paa den andre sida kunne vi se soldatene sikte paa innbyggerne fra et hus – som viste seg aa vaere ordfoereren sitt. Paa vaar side av dalen fortsatte ungdommene aa kaste stein. Etter ei stund trakk soldatene seg tilbake, ogdemonstrasjonen beveget seg tilbake igjen. Foer vi hadde kommet helt frem, og til og med foer vi saa soldatene begynte de aa skyte, og Mohammad ble truffet i ryggen av en gummikule. Vi soekte dekning i et hus i naerheten, som viste seg aa vaere Mohammads soester sitt.

Mohammads soester har 5 barn, som helt klart er verdens soete

ste. Vi veksla paa aa vaere inne i huset og leke med ungene, og paa aa staa i doeraapninga aa se paa at soldater og jeeps rulla inn i landsbyen. Situasjonen var absurd.

Fra en hoeytaler annonserte soldatene at det naa var portforbud i landsbyen. Vi maatte derfor vaere veldig forsiktige naar vi gikk fra soesterens hus og tilbake til den andre siden av dalen.

Hjemme i Mohammads barndomshjem fikk vi god mat, mens jeepene rulla rundt i landsbyen. En stund sto en av jeepene rett uttafor huset, og flere folk gjemte seg i bakgaarden. Til slutt bestilte Mohammad en taxi. Foer vi skulle dra maatte vi til et annet hus foer aa hente tingene vaare. Paa vei dit, kom det plutselig to bevaepna soldater loepende mot oss. Med hjertet temmelig langt opp i halsen gikk vi “rolig” og fikk henta tingene vaare, og var raskt paa vei ut av byen, via bakgater fordi hovedgatene var stengt.

Paa vei hjem fortalte Mohammad at en av dem som hadde kasta stein var blitt arrestert. Han kom enten til aa bli sluppet fri, eller faa tre mnd i fengsel, avhengig av om de hadde bevis mot ham eller ikke.

Paa Birzeit er det et aktivt studentparlament. Det er bygd opp som et vanlig parlamentarisk organ, der partiene stiller lister, og alle studenter har stemmerett. Det som derimot er forskjellig fra Norge, er at det er ulovlig aa drive politisk studentarbeid. Derfor var flere av de vi snakket med i dag som hadde sittet kortere eller lengre tid i bade palestinsk og israelsk fengsel. Omtrent 1/3 av alle palestinske menn har vaert fengslet eller vaert i omfattende avhoer. Avhoer kan vare opp til 120 dager, og for aa gi et bilde av forholdene, saa var det Israel som trente opp fangevokterne paa Guantanamo.

Om faa uker er det klart for studentparlamentsvalg igjen. Valget paa Birzeit er svaert viktig, fordi det er en sterk indikator paa hvordan folk paa Vestbredden stiller seg politisk. Pga at det er ulovlig aa drive aktiv poltisk virksomhet paa universitetet, er all aktivitet paa studentparlamentet lagt ned, pga redsel for arrestasjoner.
De som den siste tida har sitti med makta i studentparlamentet er Fatah. Fordi det ogsaa er Fatah som sitter med makta paa Vestbredden, saa kan de aapent vise sin politiske aktivitet. Idag varma de opp til valget med et lite tog der de hylla Arafat som en “stjerne paa himmelen” 

Paa Birzeit hadde vi ogsaa moete med Right to education. RTE ble opprettet som en stoetteorganisasjon for studenter som ble fengslet, og idag jobber de med utfordringer ift hoeyere utdanning under okkupasjon.

Les mer paa http://right2edu.birzeit.edu

Paa det overstaaende bildet er vi nok en gang forbigaatt i busskoen for aa komme oss tilbake til Ramallah, og er derfor litt forvirra.

PS! Og hvis der er noen EMILere som har vaert innom bloggen, kos dere med matta og vit at i Palestina har de faktisk et tofasenett og ikke trefase, det var interessant det tenker jeg (Magni)

Vi kjoerte mot oest og inn i soloppgangen, og fikk raskt et bilde av hvor omfattende  apartheidmuren Israel bygger rundt Vestbredden er.

Vel framme paa pensjonatet Al Hajal fikk vi oss en liten time paa oeyet foer vi dro avgaarde foer aa moete Sol-Britt og tre jordmoedre fra Jordmorprosjektet. Jordmorprosjektet blir drevet av Palestinakomiteen, og finansiert av norske UD.

Jordmorprosjektet (JP) er med paa aa utdanne jordmoedre paa Vestbredden, ved aa gi stipend og praksis til 5/6 studenter fra ulike universitet i Palestina. Barne- og moedredoedligheten er 5 ganger hoeyre i Palestina enn i Israel, og prosjektet har som maal aa forbedre forholdene for gravide/foedende paa Vestbredden.

Vil du vite mer om JP kan du sjekke ut palestinakomiteen sine nettsider, og se NRK-dokumentaren om prosjektet som ble sendet fore jul. http://www.palestinakomiteen.no/content/view/639/264/

Sammen med Sol-Britt fra JP kjoerte vi rundt paa forskjellige klinikker som JP er med paa aa drifte. Vi fikk sett flere ulike landsbyer og mye av omraadet rundt Ramallah. Paa vei til Nailin, der vi besoekte en stor klinikk, fikk vi blant annet se en provisorisk Checkpoint, som Israelerne av og til, paa eget forgodtbefinnende, setter opp. Midt inne paa Vestbredden, paa palestinsk omraade. I dag var checkpointen ikke i drift.

Naar vi kom tilbake til Ramallah rusla vi rundt i byen paa egen haand for aa se paa folkelivet, og klarte aa finne frem til pensjonatet, uten hjelp! 

I kveld blir det arabiskkurs med en arabisk professor, som Sol-Britt skaffa oss. Det blir kult!

Vi dro derfor ut paa ekspedisjon for aa finne den norske ambassaden i Praha for aa skaffe noedpass. Paa bussen fra flyplassen havna vi ved siden av en ekstremt illeluktende fyr, som i tillegg til aa enten vaere fjern som et juletre eller ekstremt psykotisk, ogsaa fant det for godt aa dra av seg baade buksa og boxern og sette seg ved siden av Magni. Vel fremme paa den norske ambassaden fikk vi mye hjelp. Dama i skranken var imidlertid usikker paa om israelsk grensepoliti ville godta et haandskrevet noedpass eller ikke, og sendte oss derfor videre til den israelske ambassaden for aa spoerre. Tilbake paa trikken var det billettkontroll, heldigvis var alt i skjonneste orden. Overraskelsen var derfor stor da vi fem minutter senere ble tatt i kontroll, denne gangen paa metroen. Her gikk det ikke like bra. Til tross for rasende/graatkvalte/bedende innlegg var det ingen kjaere mor, og valget sto mellom aa betale 2100 CZK i bot eller aa bli med de lite vennlige kontrolloerene paa politistasjonen. Valget var forholdsvis enkelt.

2100 CZK fattigere, men ved godt mot troppet vi opp ved den israelske ambasasaden. Den var stengt. Etter litt godsnakk med ambassadevakta og et par krokodilletaarer fikk vi allikevel audiens paa fortauet med israelsk ambassadepersonell paa vei hjem. De forsikra oss om at alt nok kom til aa gaa bra, men at det nok var tryggest aa ha med baade noedpass og oedelagt pass. Som den mannlige ambassadeansatte sa gjentatte ganger: Don’t let anyone take it! Dermed var det tilbake paa den norske ambassaden, Ingeborg fikk sitt noedpass paaskrevet mens Magni og Mari inntok lunsj ved siden av braakete og uforskammede amerikanere (som for oevrig mente Tel Aviv var verdens vakreste by).

Vi ser fram til passkontrollen i Tel Aviv og er overbeviste om at israelske grensevakter bare blir peanuts sammenligna med tjekkiske billettkontrolloerer.

Koffertene er nesten ferdigpakka, reiseforsikring er (omsider) i boks, sandaler er innkjøpt, og vi er klare for Det hellige land!